Nok er nok – organisering i helsevesenet

Pocket

6. nov. 2018 la Vigdis Jarness Reisæter ut et innlegg på facebook hvor hun forklarer hvorfor hun nylig sluttet som sykepleier etter 10 år i geriatrien. Innlegget ble også delt på VG, NRK og sykepleien.no

I innlegget skriver hun blant annet om at hun er: skremt over å se at avstanden mellom hva vi burde gjøre, og hva vi faktisk har tid til å gjøre blir større for hver dag. Skremt over å oppleve på kroppen at alle innstramminger i budsjettene gjør at vi som sykepleiere stadig blir pålagt flere arbeidsoppgaver og større ansvar samtidig som arbeidsvilkårene våre blir dårligere.

Til NRK sier Reisæter at de er så underbemannet på jobb at både sykepleiere, hjelpepleiere og assistenter løper fra pasient til pasient for å få gjort jobbene sine. Som et resultat av dette over lengre tid sa hun opp.

Reisæter forteller videre at hun har prøvd å si fra til nærmeste ledelse over tid. Hun fikk beskjed om at sykehjemmet ikke har penger og ressurser til å ansette flere. NRK kontaktet forbundsleder i Norsk Sykepleierforbund, Eli Gunhild By som opplyser at flere sykepleiere slutter i jobben fordi de ikke føler at arbeidsvilkårene tillater dem å gjøre en tilfredsstillende jobb. Hun hevder at hele stillinger, bedre lønn og turnuser det er mulig å leve med er essensielle tiltak for å bedre situasjonen Men er virkelig høyere lønn og bemanning svaret på alt? Hva med organiseringen av helsevesenet? Sykepleierforbundet burde kanskje synliggjøre hvilke arbeidsoppgaver som er sykepleierelaterte i like stor grad som lønnsspørsmålet.

Innlegget til Vigdis Jarness Reisæter tar utgangspunkt i en reelt opplevd hverdag som mange kjenner seg igjen, men ikke tar opp. De stadig nye kravene som stadig stilles av politikerne om hva helsevesenet skal gjøre uten at det følger med ressurser eller øremerkede midler.

Driften av sykehjemsavdelinger handler i stor grad om det grunnleggende. Gi god pleie, stell, mat og medisiner.  Dette blir det knapt tid til. Listen over dokumentsjonskrav og andre byråkratiske oppver blir lang at det går på bekostning av primæroppgavene. Dette gjør at de ansatte konstant blir stående i en skvis. Skal vi hjelpe mennesket eller tilfredstille systemet. Om en i tillegg krydrer det hele med stadige omorganiseringer blir kaoset og jobb-utilfredsstillelsen total.

Vi som jobber i kommunehelsetjenesten spør oss hvorfor ingen tar slike ytringer og beskrivelser fra en virkelig verden på alvor? Hvorfor tar ingen grep og legger kravene om arbeidsoppgavene på nivå med hva som er mulig å få til med de midlene som tilføres? Og ennå merkeligere er det at ingen ledere i kommunehelsetjenesten, som i stor grad har bakgrunn fra helsevesenet, ikke tørr eller vil si i fra oppover i systemet. Er det i det stille blitt utviklet en ledelseskultur hvor tilbakemeldinger er uønsket fordi budsjettet trumfer alt?

Produserer politikere og helsebyråkrater stadig mer urealistiske visjoner og krav?

Om vi skal lykkes med å skape et effektivt og bærekraftig helsevesen i fremtiden må man fokusere på forbedringer i dialog og samarbeid med de som faktisk kjenner på kroppen hvordan det er.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *