Trenger vi flere sykepleiere?

Pocket

I innlegget Derfor vil ikke sykepleiere jobbe på sykehjem publisert 28.04.17. i tidsskriftet Sykepleien gis en beskrivelse av en vanlig dag på et sykehjem. Den handler stort sett om stell og rydding, mating m.m. Mange som jobber i feltet nok vil kjenne seg godt igjen. Kommentarfeltet under innlegget er dessverre beskrivende for den interne dialogen blant dagens sykepleiere. Man er mer opptatt av hva som er den korrekte tidsbruk pr. rapport og fraværet av å kunne ha den gode samtalen med pasientene enn hva som virkelig burde diskuteres: Burde ikke sykepleierenes dag vært organisert mye bedre?

En annen artikkel basert på en undersøkelse gjort på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund i 2016 publisert på forskning.no konkluderer med at: Én av to pleiere på sykehjem vil slutte. Det slående er at heller ikke denne rapporten i stor grad problematiserer organiseringen av arbeidet. Med fare for å erte på meg Norsk Sykepleierforbund og de fleste av mine kolleger, velger jeg allikevel å hevde at det er nok sykepleiere, problemet er bare at opp mot 80% av tiden jobber de som hjelpepleiere/helsefagarbeidere.

Debattinnlegget i sykepleien.no beskriver stort sett oppgaver som hjelpepleiere/helsefagarbeidere har utdannelse til og er ansatt for å gjøre. Så hvorfor har en 3-årig høgskoleutdannet sykepleier tilnærmet de samme arbeidsoppgavene som en helsefagarbeider? Sykepleierne i kommunehelsetjenesten burde alle ha en spesialisering innen det feltet de jobbet, som for eksempel geriatri. De burde også i større grad ha hovedfokus på arbeidsoppgaver som undervisning, veiledning samt oppfølging med lege og pårørende.
Hadde de i mindre grad sluppet daglig stell, tømming av søppel og rydding ville det være nok sykepleiere å ta av. En slik endring av arbeidsoppgavene ville naturligvis innebære mere ansvar, kompetanse og høyere lønn. Det siste er noe som til stadighet blir gjentatt som argument for å rekruttere og beholde sykepleiere. Mange sykepleiere ville nok rope høyt når jeg sier dette. Et gjennomgående mantra innen sykepleie er fortvilelsen over ikke å få sitte helgedagen ved en seng å holde pasienten i hånden. Til det vil jeg si, hvorfor ikke bli helsefagarbeider om det er det man brenner for? Da vil man nettopp få den nære daglige kontakten som mange etterspør. Om sårstell og dosering av medisiner er det som skal skille helsefagarbeidere fra sykepleiere, så forsvarer det ikke en 3-årig høgskoleutdanning med studielån.
Medisiner kan doseres automatisk, fra apoteket i doseposer og sårstell kan helsefagarbeidere/hjelpepleiere gå kurs for å utføre. Mange sykepleiere og forstå-seg-påere uten arbeidserfaring fra helsevesenet, sloss om å komme med gode forslag til hvordan helsevesenet skal organiseres. Faglig kompetanse i kombinasjon med relevante arbeidsoppgaver blir sjeldent diskutert.  Selv tror jeg at mange sykepleiere i kommunehelsetjenesten ikke tørr eller ønsker en slik endring. Det er tryggere å jobbe slik en alltid har gjort, kombinert med høylytte rop om flere hender.

En bok som nylig er utgitt av sykepleieren og sosiologen Davina Allens, The invisible work of nurses tar nettopp opp den nye sykepleierrollen. Boken ble omtalt i en artikkel under tittelen Hva er sykepleie? som konkluderer med at; i dagens sykepleie ser vi en forskyvning fra det pasientnære arbeidet til mer organisatoriske oppgaver. Boken løfter frem og beskriver viktigheten av sykepleieres organiseringsarbeid. Dette arbeidet utgjør et betydelig, men lite anerkjent bidrag til kvalitet og effektivitet i helse- og omsorgstjenesten.
Helsevesenet i dag er mer komplisert og uoversiktlig enn det noen gang har vært.
For å navigere innen dette landskapet trengs det noen som kjenner systemet og har faglig oppdatert kompetanse. Disse oppgaven kan og blir heller ikke i god nok grad ivaretatt av sykepleiere som må løpe i gangene med bekken og søppelposer. For å komme ut av den bakevjen vi er i trenger både sykepleierne høyere kompetanse og ikke minst en annen organisering av hverdagen. Med arbeidsoppgaver som i større grad ivaretar pasientsikkerhet på et overordnet plan.
For å få det til må det ikke bare stilles høyere krav til kompetansen blant sykepleierene, men også til helsefagarbeiderene, samt tydeligere avklaring av ansvarsområder og arbeidsoppgaver. Det er ikke flere ”varme hender” som løser utfordringen i helsevesenet, det er hvordan vi bygger kompetansen og organiserer arbeidet som vil være avgjørende for kvaliteten i de kommende årene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *